Norwegian

Lovet være Gud, som åpenbarte skriften for sin tjener, som ikke har gjort den skjev og forvridd, men rett og rak,

som vil bli dem til del for evig tid.

De har ingen kunnskap om dette, heller ikke deres fedre. En svær ting er det som kommer fra deres munn, de taler intet annet enn løgn!

Vi har skapt alt som på jorden er som pryd for den, og for å sette menneskene på prøve, hvem som handler best av dem.

Mener du at mennene i hulen og al-Raqim var et under blant Våre jærtegn?

Så slo Vi deres ører og gjorde dem bevisstløse mange år i hulen.

Vi skal i sannhet fortelle deg deres historie. De var unge menn som trodde på sin Herre, og Vi gav dem ytterligere ledelse.

Dette vårt folk har lagt seg til guder utenom Ham. Kunne de enda legge frem klar autorisasjon for dem! Og hvem gjør større urett enn den som pådikter Gud løgn?

Du ville ha bemerket at når solen stod opp, trakk den seg til høyre for hulen, og når den gikk ned, holdt den seg til venstre for dem, mens de befant seg i området midt imellom. Dette hører til Guds jærtegn. Den Gud rettleder, er på rett vei. Den Han lar seile sin egen sjø, for ham finner du aldri en rettledende hjelper.

Og Vi vekket dem opp, så de kunne snakke med hverandre. En av dem sa: «Hvor lenge har vi vært her?» Og de andre svarte: «En dags tid, eller en del av en dag.» Og de fortsatte: «Herren vet best hvor lenge vi har vært her! Send en av oss av gårde ned til byen med denne sølvmynten, og la ham undersøke hvem som har mest velegnet mat, og så bringe oss forsyninger fra ham. Men han må gå fintfølende til verks, og ikke røpe oss for noen.

Men allikevel lot Vi dem snuble over dem, så de kunne få vite at Guds løfte er sannhet, og at det ikke er tvil om timen. Da de tvistet seg imellom om deres sak, så sa de: «Reis et hus over dem! Deres Herre kjenner dem meget godt!» De som gikk av med seieren i saken om dem, sa: «Vi skal sannelig lage et bedehus (moské) over dem!»

Si aldri om noen ting: «Dette vil jeg gjøre i morgen,»

De forble i hulen i tre hundre år, og ni til.

Forkynn det som er blitt deg åpenbart av Herrens bok. Ingen kan gjøre forandring i Hans ord! Du finner ingen tilflukt utenom Ham!

Si: «Sannheten kommer fra Herren! La den tro som vil, og den være vantro som vil!» Vi har beredt en Ild for de urettferdige, som omslutter dem som et telt. Når de roper om vann, skal de få vann som smeltet kobber, som skålder deres ansikter. For en forferdelig drikk! Og for en forferdelig rasteplass!

Dem venter Edens haver, hvor bekker sildrer. Der vil de bli smykket med armbånd av gull, og får kle seg i grønne klær av silke og brokade. Der skal de ligge tilbakelenet på hvileleier. For en herlig lønn! Og hvilken god rasteplass!

Begge vingårder bar frukt, og skuffet ikke på noen måte. Gjennom dem hadde Vi latt en bekk strømme,

Og han gikk inn i haven sin, og gjorde en urett som slo tilbake på ham selv, idet han sa: «Jeg tror ikke dette noen gang vil forgå!

Hans nabo sa til ham, mens de snakket sammen: «Fornekter du Ham, som har skapt deg av jord, så av en sæddråpe og så formet deg til et menneske?

Hvorfor sa du ikke da du gikk inn i haven din: ’Som Gud vil! Det finnes ingen makt, unntatt hos Gud?’ Om du mener at jeg er mindre enn deg i gods og avkom,

eller at vannet der synker i jorden så du aldri kan finne det igjen.»

Han hadde intet husfolk som kunne hjelpe ham istedenfor Gud, og han kunne ikke hjelpe seg.

Lag en sammenligning for dem om livet på jorden. Det er som vann som Vi sender ned fra oven, og som jordens vegetasjon blander seg med. Så blir den til tørre strå, som spres for vinden. Gud evner alle ting!

En dag setter Vi fjellene i bevegelse, og du ser all jorden tre frem. Vi vil samle dem, og ikke la en eneste tilbake.

Og Boken legges frem. Du ser at synderne er engstelige for dens innhold, og de sier: «Trøste oss, hva er vel dette for bok? Den utelater verken stort eller lite, men regner opp alt.» De finner alt de har gjort til stede. Herren gjør ingen urett.

Jeg har ikke bedt dem avgi vitnemål om himlenes og jordens skapelse, og heller ikke deres egen. Jeg tar ikke slike som villeder folk til støtte!

Så får synderne se Ilden, og de skjønner at de skal falle ned i den, og finner ingen utvei til å vri seg unna.

Intet annet avholdt menneskene fra å tro da ledelsen kom til dem, og fra å be Herren om tilgivelse, enn deres manglende tro på at henfarne slekters skjebne kunne ramme dem, eller at de kunne stå ansikt til ansikt med straffen.

Hvem gjør større urett enn den som påminnes om Herrens ord, og vender seg bort fra det, og glemmer hva han har sendt i forveien til regnskapet? Sannelig, vi har lagt et dekke over deres hjerter så de intet forstår, og tunghørthet i deres ører. Om du kaller dem til ledelsen, vil de aldri finne rett vei.

Disse byene lot Vi forgå da de gjorde urett. Vi satte en bestemt tid for deres undergang.

Da de nådde møtestedet, glemte de fisken sin, og den drog sin vei ut i havet fri og frank.

Og han svarte: «Hva synes du om dette! Da vi rastet ved fjellet, så glemte jeg fisken, det var Satan som fikk meg til å glemme så jeg ikke husket på den, og den tok veien til havet på en underfull måte!»

Så kom de over en av Våre tjenere som Vi hadde vist Vår nåde og undervist i Vår visdom.

Og han svarte: «Du vil nok ikke kunne bære over med meg i tålmod.

Da sa han: «Du vil finne meg tålmodig, så sant Gud vil, og jeg vil ikke sette meg opp mot deg i noe.»

Så gav de seg i vei, inntil de kom om bord i en båt, og han slo hull i den. Moses sa: «Slo du hull i den for å drukne alle om bord? Du har i sannhet gjort en skrekkelig ting!»

Da sa Moses: «Ta meg ikke fatt fordi jeg glemte, og gjør det ikke for vanskelig for meg.»

Han svarte: «Var det ikke det jeg sa, at du aldri vil kunne bære over med meg i tålmod?»

Så gikk de videre til de kom til noen landsbyboere, som de bad om mat. Men de nektet å yte dem gjestfrihet. Her kom de over en mur som var i ferd med å falle ned, og han rettet den opp. Da sa Moses: «Om du hadde villet, kunne du fått lønn for dette.»

Hva fartøyet angår, så tilhørte dette fattige folk, som arbeidet på havet. Jeg ville beskadige det, for en konge var etter dem, som tok alle båter med vold.

Og vi ønsket at Herren skulle gi dem en frommere og mer familiekjær sønn i hans sted.

Folk spør deg om Dhul-Qarnayn. Si: «Jeg vil fremføre for dere en fortelling om ham.»

Og han slo inn på en vei,

Og han svarte: «Den som gjør det onde, vil vi avstraffe. Så vil han bringes tilbake til sin Herre, og Han vil gi ham en svær straff.

Og han slo inn på en annen vei,

Slik var det. Vi visste vel hvordan det var fatt med ham.

til han kom mellom de to fjell. Han fant et folk som bodde ved deres fot, som nesten ikke kunne forstå det som ble sagt.

Han svarte: «Den makt min Herre har gitt meg er mer verdt enn penger! Men hvis dere yter god hjelp, skal jeg bygge en mur mellom dere og dem.

Nå var de ute av stand til å komme over den, og de greide heller ikke å bryte gjennom.

Denne dag vil Vi la dem bølge hit og dit. Det blir støtt i trompeten, og Vi samler dem inn alle sammen.

de, hvis øyne var lukket mot Min formaning, som intet kunne høre.

Si: «Skal vi fortelle dere om dem som kommer mest til kort med sin innsats?

Det er de som fornekter Herrens ord, og møtet med Ham. Deres gjerninger er uten verdi, Vi tillegger dem ingen vekt på oppstandelsens dag.

Men de som tror og lever rettskaffent, dem venter paradisets haver som rastested,

Si: «Om havet var blekk til Herrens ord, ville det være uttømt før Herrens ord var uttømt, selv om vi hjalp på med like meget til!»